Jeg har ofte tenkt på, at jeg snart skal slutte å elske..

FREDAG!!

Og jeg sitter å leser litt om endokrine sykdommer! :)

aah.. Blitt et mer sammensatt menneske i det siste føler jeg. Jeg vet hva jeg vil, og hva jeg ikke vil. Jeg vil ikke feste, drikke og gå på byen, det har jeg liksom vokst litt ifra. Selvfølgelig, jeg sier ikke at jeg aldri skal drikke igjen, men går ikke på byen bare for å gjøre det!
Jeg storkoser meg med å se en film, eller sitte her å lese litt til neste eksamen. Rolig og avbalansert vet jeg at jeg skal på trening klokka 9 i morgen tidlig, og ser frem mot det. Treningen har hjulpet meg så sinnsykt i det siste. Føler jeg har et sunt liv, som ikke bare består av å sitte hjemme og sture alene, eller drikke.

Jeg kan sitte timesvis på Hove alene å bare kikke ut på havet, jeg går turer i skogen, spiser sunt, trener hver dag og jeg prøver å konsentrere meg om meg selv. Omgir meg ikke med mennesker jeg vet stjeler den gode energien min, og prøver å oppsøke positive mennesker som har noe ordentlig å gi tilbake.

Jeg har ikke evnen til å gi av meg selv betingelsesløst lenger. Nå skal jeg fokusere all min gode energi på å fikse meg selv. Jeg har ekstremt mye kjærlighet å gi til andre, men nå skal jeg være gjerrig. Kjærligheten min skal kun gis ut der den trengs. Den skal gis til de menneskene jeg virkelig holder av, og som fortjener det. Hjertet mitt skal ikke bli herjet med lenger, det skal få fylle seg helt opp, til jeg er klar for å gi til de personene som ikke kommer til å bryte det ned igjen, men som bidrar til å fylle det enda mer.

Vet ikke helt hva som har skjedd, men har på en merkelig måte funnet litt roen.
Samlet de løse delene mine, og prøver å lære meg hvordan jeg skal sette dem sammen. Jeg har fremdeles stunder som er preget av angst, savn, depressive tanker og sorg. De stundene er tunge og fryktelig vanskelige å gå igjennom alene, og jeg syns nok at det kan være veldig trist å ikke ha noen å snakke med. Ikke bare når det gjelder de vonde tingene, men også de gode. Jeg fikk gode karakterer på eksamenene mine på onsdag. Jeg fløy helt i himmelen, og grep etter telefonen, helt til det gikk opp for meg at jeg egentlig ikke hadde noen å dele det med. Ingen jeg kunne ringe til som hadde gledet seg med meg og på mine vegne.
Man føler seg plutselig alene i verden, og det er en ekkel følelse å ha. Alikevel ser jeg at det er sånn det må være, man kan kun stole på seg selv. Alle andre har sine ting å tenke på. Alle bryr seg om seg selv. Det må jeg også.

Det kommer ingen ridder i skinnende rustning og tar vekk alt det vonde. Jeg må fikse det selv.

Terapi til onsdag igjen. Blir godt:)