nyttårsforsett!

1. Bli et positivt menneske igjen!
2. Døgnrytme, rutiner og trening må bli bedre!
3. Bedre struktur på eksamenslesingen!


Når jeg tenker meg om burde det stå BLI FRISK på toppen av lista. Men det har jeg tenkt å bli uansett, så jeg lar faktisk være å skrive det som et nyttårsforsett.
Jeg har jo blitt mye bedre, og jeg ser på julen som et minor setback fordi det er ekstremt mange sosiale utskeielser, og man kan ikke forvente at jeg skal komme igjennom det fullstendig helskinnet riktig enda.


Mine håp for 2010 er at jeg skal bli en mer sosial person, som orker å stå opp om morgenen med et hyggelig smil om munnen og være det positive, hyggelige, overaktive vesenet jeg VET finnes inni der og kjemper for å komme ut.
På samme tiden ifjor var jeg ute å gikk klokken 0600 hver eneste morgen uansett kulde. Jeg trente MINST en gang om dagen. Jobbet 8-10 timer hver eneste dag, og hadde fremdeles overskudd igjen på slutten av dagen til å treffe venner å være sosial.


Så gikk jeg på en smell, burde skjønt at det ikke går an å jobbe SÅ mye og trene SÅ mye som jeg gjorde en stund. Det finnes visstnok en gylden middelvei mellom sånn jeg var da, og sånn jeg er nå. Den veien skal jeg finne.


Gleder meg ustyrtelig!


Et nytt år er her.. og jeg skal overvinne mine egne tanker, skal bryte selvpåførte mønstre, og jeg skal kjempe for å bli et bedre menneske!


Velkommen til 2010!

sliten..

Jula har virkelig tatt sitt innhugg i meg!
Er så sliten.
De siste dagene har det vært familieselskaper, byturer, sammenkomster, vennebesøk, skiturer, fødsler, kino osv osv.


Blir gal! Jeg liker ikke mennesker, og det virker som det aldri tar slutt.
Hele tiden må jeg konsentrere meg om å se bra ut, ikke søle, si de riktige ordene til de riktige tidspunkt, gi godt førsteinntrykk og smile.
Hjernen kverner rundt hva slags svar jeg kan gi om noen stiller meg et spørsmål, hva kan jeg si uten å virke frekk, overlegen, nedverdigende eller dum.
Stemmen inni hodet mitt på repeat: Ikke SØL! Ikke fikle med duken! Nå må du snart si noe, du har vært stille i ti minutter, folk tror du er rar! Slutt å snakk så høyt! Sa jeg noe galt? Hvorfor ser alle på meg? Har jeg noe i ansiktet. IKKE søl... Hold hendene stille! Følg med på hva de andre sier, ÅÅH, si noe smart da!!!


Svetten renner, hjertet hamrer som besatt, jeg er svimmel og det suser i hodet. Får som regel ikke med meg noenting av det som blir sagt og ender opp med å søle eller si noe upassende slik at alle ser på meg.


Derfor blir jeg fortere sliten enn andre. Ikke fysisk sliten, men psykisk. Hjernen jobber konstant på høygir, og det er fullstendig utmattende til tider.




Jeg gråter meg i søvn, og tårene slutter ikke å renne. Er så gåen! For normalt oppegående mennesker virker dette kanskje som en rolig normal jul, men for meg er det som å ha vært igjennom århundrets storm, og etter alle har fått sitt, står jeg igjen som en ribba kylling og bare ønsker å trekke dyna langt over hodet, være alene i mørket, og sove.


Siste kraftanstrengelse i morgen, med nyttårsaften hos våre venner. Er glad for at det ble hos dem i stedet for en stor fest med fremmedfolk, som min kjære egentlig hadde lyst til stakkar.. Men snill som han er bøyer han seg for mine behov!


Når jeg blir sliten, blir jeg ikke så hyggelig å være rundt. Jeg orker ikke holde maska intakt lengre, og når alle kan se hvordan jeg egentlig har det under maska, blir jeg redd. Når jeg blir redd, blir jeg sint, brysk, frekk og meget uhøflig, deretter blir jeg utrøstelig lei meg.


Takler overhodet ikke å ikke ha kontroll, når jeg blir sliten har jeg ikke kontroll på hva folk ser av den sårbare jenta inni meg, så jeg skyver dem vekk ved å være sint. Det er mitt forsvar.
Dette går nok mest utover min kjære, så jeg setter veldig pris på at han fremdeles holder ut med meg. Det må være uutholdelig og fryktelig slitsomt å være sammen med en som er psykisk syk. Følelsene mine løper løpsk, og alt han kan gjøre er å prøve å holde følge. Når jeg til sist er så utslitt som nå, kan han plukke opp restene av det som en gang var den blide sprudlende magiske jenta han en gang ble sammen med.


Er så redd for å ikke gjøre alle til lags. og i min streben etter å tilfredstille alle, er det nettopp dette jeg ikke får til. Klarer ikke leve opp til hverken mine egne eller andres behov!






Men seriøst...
Nå har det vært mange negative, triste innlegg på rad her.


Best å avslutte dette med en anbefaling om å se en av mine mest magiske filmer:


Mr. Magoriums Wonder Emporium


Denne får meg til å føle meg som ei lita jente igjen. Fantastisk.


"Do you see a sparkle?"

When all is said and done

Will we still feel pain inside?

Will the scars go away with night?

Try to smile for the morning light

It's like the best dream to have

Where everything is not so bad

Every tear is so alone

Like God himself is coming home to say

I, I can do anything

If you want me here

And I can fix anything

If you let me near

Where are those secrets now

That you're too scared to tell

I'd whisper them all aloud

So you can hear yourself

Green trees were the first sign

The deepest blue, the clearest sky

The silence came with the brightest eyes

And turned water into wine

The children ran to see

The parents stood in disbelief

And those who knew braced for the ride

The earth itself then came alive to say

I, I can do anything

If you want me here

And I can fix anything

If you let me near

Where are those secrets now

That you're too scared to tell

I whisper them all aloud

So you can hear yourself

I'm sorry I have to say it but you look like you're sad

Your smile is gone; I've noticed it bad

The cure is if you let in just a little more love

I promise you this, a little's enough

Med ønsker om et bekymringsfri, rolig og fredfylt nytt år til alle!!!










Skal tenke ut noen flotte nyttårsforsett til dere...i morgen:)

dark and twisty

Julestrie.... SINNSYKT glad det nærmer seg julaften nå. Jeg har handla siste rest av julegaver, ordna julestrømpe til mr. T,  bakt det jeg gidder av julekaker (resten bestilte jeg av min vakre mor) og handla inn mat og drikke til over nyttår! Har kjøpt finfiint juletre i dag også, og min kjære T hørte av vårt kjære vennepar at vi måtte akklimatisere juletreet et døgn før vi fikk det i hus og pynta det...
Så.. nå står det i boden og venter på å bli tatt inn i varmen og bli pynta fint i rødt og sølv.


Gleder meg som så sykt til julaften. Og så JEG da, som aldri gleder meg til noenting, og som er evig dark and twisty. Nyttårsforsettet mitt har begynt å kicke inn før tida tror jeg!




Jeg har allerede fått vite hva den nydeligste mannen i mitt liv har kjøpt i julegave til meg.
(fordi jeg ER nyskjerrig og må vite alt. Hvis ikke blir jeg sur.)


BERGANS JAKKE!!! 71 grader nord edition!


Har allerede bytta den 3 ganger. Hva da størrelse LARGE? takk for den...
Og blå? neida... den ser ikke ut som på bildet! den er i realiteten lilla.

Såå det ble den røde..

Matcher bedre til det superundertøyet jeg også får til jul

(ja.. jeg vet ALT jeg får til jul)
Pluss at rødfargen matcher bedre til mitt nyfarga hår! Jeg er jo et varmt menneske.(???) så må ha varme farger.


Well. Har vært hos frisøren i dag. Digg å ikke ha grønt hår lengre. Sliter faktisk litt på selvtilliten å se ut som grinchen over lengre tid.

Fint og oversiktelig bilde!

Det onde stebarnet mitt har vært hos oss i helgen. Han er virkelig en herlig krabat. Nyter at han fremdeles er ærlig og uskyldig i alt han gjør. Og han EIER ikke en bekymring i livet. (hvis du ser bort i fra hans bekymringer om hva han får til jul)

Og dette er forresten det han får til jul.. vel.. ikke akkurat dette. Faktisk et dyrere et. Bortskjemte barnet.

På toppen av ønskelisten hans stod forresten ikke TV, det fant vi på helt av oss selv...

På toppen av ønskelista hans stod det nemlig "Rosa bolle" (bolle med rosa melis, fordi rosa melis smaker bedre enn vanlig melis visstnok)

Så det fikk han jo....

Jeg kan ikke huske engang at livet var så lett og enkelt. Har jeg VÆRT så bekymringsfri? Så lett til sinns og happy shiny? Tror faktisk ikke det.

Jeg har alltid visst jeg har vært litt anderledes. Jeg var en tilsynelatende glad, oppegående, hyperaktiv lita guttejente, som utenpå fremstod som helt normal. Men inni meg var jeg redd, usikker og følte jeg aldri strakk til eller levde opp til forventninger.

Mitt første ordentlige angstanfall(som jeg kan huske) kom når jeg var 11. Det utartet seg kraftig, og fortsatte å komme regelmessig flere ganger om dagen og det endte med at jeg utviklet spiseforstyrrelser i form av at jeg ikke spiste noenting fordi jeg var livredd for å sette i halsen. Til og med mitt eget spytt klarte jeg ikke svelge fordi jeg trodde jeg kom til å dø av det.

Jeg kunne ikke spise noenting jeg tok på, blandt folk ble mat kastet eller gjemt i lomma for å skjule at jeg hadde disse behovene. Jeg vasket meg så ofte og grundig at jeg ikke hadde hud igjen på hendene. Alt var skittent og fullt av bakterier, og jeg gikk i konstant frykt for å smitte meg selv eller andre med noe dødelig. Fikk jevnlig hjemmebesøk av legen min, men ble ikke sendt i terapi før i voksen alder. De skjønte ikke hva det var, og trodde jeg kom til å vokse det av meg.

Min mor, min vakre vakre mor satt i timesvis for å få i meg ei halv skive brød, mens jeg skalv, svetta, gråt og ønsket meg bort.

Det kan ikke ha vært lett for henne å se minstemann i familien slite så mye.
Har så innmari dårlig samvittighet for alt hun og pappa har måttet gå igjennom for meg.. med meg..


Den gangen skjulte jeg det, fordi jeg ikke ville bli mobbet, eller sett ned på. Fordi man er "mindre verdt" som psykisk syk. Jeg lærte meg å leve med det i det skjulte. Mine uvaner ble godt innøvde rutiner og til slutt satt de så godt at ingen engang kunne merke det på daglig basis. Bortsett fra at jeg var sykelig tynn og bleik.


Mine godt innarbeidede rutiner har fulgt med meg i alle år. Jeg lærte meg på merkelig vis å leve med det.
Jeg er nå 25 år gammel og vasker meg 100 ganger bedre og oftere enn en gjennomsnitts nordmann. Jeg vasker alle tallerker, glass, kopper, kar, stekepanner, bestikk om igjen, selv om jeg vet det er reint.


Jeg har også sosial angst. Jeg vet ikke om det har noe sammenheng med tvangstankene, men den sosiale angsten hindrer meg i dagligdagse gjøremål som f.eks handle på butikken, ta buss, gå på kino osv.


I tilegg kommer panikkangsten min. Angsten som kommer fra ingenstedshen, og river meg ned i de mørkeste hjørnene i denne verden. Denne angsten er den værste, fordi jeg ikke kan unngå den. Den kommer om jeg vil eller ei. På natta mens jeg sover kommer den snikende under dyna, på dagen når jeg kjører bil kommer den kravlende under huden. Den når meg over alt, jeg kan ikke gjemme meg.
Og jeg har ikke sjans.
Så jeg overgir meg.


Dette er en liten bit av det jeg sliter med, men jeg er ikke lenger flau eller redd for å dele det med andre. Dette er ikke noe jeg skammer meg over lenger.




Tidligere har jeg prøvd forskjellige medisiner for å bli bedre. Har fått skrevet ut diverse legemidler som cipramil, cipralex, efexor osv.


Disse legemidlene gjør meg monoton og uten følelser. Det er ikke et menneske jeg ønsker å være. Da vil jeg heller ha muligheten til å kjenne glede og oppspilthet de få gangene jeg gjør det, og jeg vil også kjenne på de gangene det er vondt å puste, vondt å leve, selv om det kan være forferdelig vanskelig.


Har også fått sobril, vival og imovane for å hjelpe meg gjennom hverdagen, dette tar jeg heller ikke lenger, om ikke det er helt krise.






Jeg har troa på at jeg som menneske kan klare å overvinne dette uten tabletter, og legemiddelhjelp.
JEG er sterk nok, og sammen med min psykolog og min familie skal jeg klare det.

Mitt siste psykologbesøk før jul var på Tirsdag. Første hun spør om da jeg kommer til timen er hvordan jeg har hatt det siste uken.


Jeg har jo hatt det greit. Svaret er alltid "bra" eller "greit". Det er sjeldent bedre enn det. Ofte er det værre, men det sier jeg jo ikke til henne.


Det hender jeg lyver til psykologen min, hvorfor gjør jeg det???


Uansett. Jeg har det jo bra for tiden. Dagene går sin gang, kjæresten er hjemme fra jobb for julen, så får jo ikke lest så mye. Og får heller ikke min sårt trengte alenetid. Elsker å være alene. Bare meg og stillheten og tankene mine. Tror egentlig ikke det er så bra å være så glad i alenetida si som meg. Stortrives i eget selskap og jeg er min egen beste venn og den eneste jeg kan stole på 100%.


Men når min vakre kjære er hjemme, så er det egentlig veldig veldig deilig. Jeg føler meg trygg når jeg vet han er her. Han trenger ikke være i samme rom, bare han er her, så jeg vet han passer på meg om det skulle trengs.
For det trengs i blandt. Dagene har som sagt gått usedvanlig bra, men når kvelden kommer, og tankene strømmer på, er det ikke alltid like lett å være fanget i min kropp.


Tankene treffer meg ofte som et knyttneveslag i magen, det piper i hodet mitt, og trykket på hjernen føles uutholdelig. Angsten griper meg om hjertet og får det til å hoppe et par ekstra slag, og jeg begynner å svette. Det blir trangt i brystet, og vondt å puste. Da vet jeg at natten blir lang...

la meg synge deg stille sanger..

Hater å ha det sånn jeg har det nå.


Prøver å legge meg, er så sliten. Men i senga er det kun meg. Selv om mannen ligger ti cm unna, er det kun meg. Meg og hjertet mitt som banker, høyt og ukontrollerbart. Susinga i ørene som ikke forsvinner, svimmelheten, hodeverken, kvalmen, svetten i hendene. Meg og tankene mine.


De uvirkelige tankene mine om ting som ikke er. Tankene mine om ting som for andre synes uviktige, tåpelige, forvridde, morbide og uekte. For meg er de ekte. Og uutholdelige.

Det trykker i brystet, jeg får ikke puste. Angsten strekker ut den kalde klamme hånda si og griper min.


Jeg reiser meg fort opp i senga. Må ut! Får ikke puste!!
Prøver å snike meg ut, så stille som ei mus. Vil ikke vekke han. Han får ikke se meg sånn, ikke nå. Han forstår ikke.
Han pleier å legge armen rundt meg å si: "det er ikke farlig jenta mi, jeg passer på deg."


Hva vet han om at det ikke er farlig? For meg er det ekte.


Tror jeg dør. Får ikke puste.


Vil skrike, gråte og være redd i mammas armer, som da jeg var liten.
Hun pleide å kile meg på ryggen og synge for meg. Gode mamman min.


Det er så vondt å puste.

aleine igjen!

Har sendt den vakreste mannen på julebord, og jeg kan gå rundt i boxeren hans, spise negerboller (!!!) og late meg på sofaen..
Happy days!


Jeg skal oppdatere dere litt på hva jeg driver med for tiden!


Torsdag 26 november


Julepynting og kakebaking hos Sabrina

Nissefar på hylla

Advent <3

Kakemenndeig

Pepperkakedeig

Sabrina demonstrerer mot at pepperkakedeigen nesten var frossen da vi tok den ut av kjøleskapet for å jobbe med den.

Unødvendig.

Pepperkaker

Kakemenn

Vi bakte sirupssnipper også.. glemte å ta bilde av dem! :S

Kommer stolt hjem til mannen og viser frem baksten, hvor han derpå spiser nesten alle kakemennene og lurer på hvor sjokolademarengsene er hen! Great.

Fredag 27 november

Som den perfekte kjæresten jeg er, vasker jeg leiligheten og pynter til jul før svigermor kommer til middag! (Det skal sies at min bedre halvdel lagde middagen)

Deretter kjører jeg mannen på fest, før jeg setter i gang å lage sjokolademarengs!

                                       

 mm m mmm

Vil også gjerne informere alle som har tenkt å lage sjokolademarengs de neste dagene om at har du ikke varmluftsovn, kan du KUN ha ett brett i om gangen.

Jeg lagde to brett marengs, som hver måtte stå to timer i ovnen(fordi jeg hadde laget dem så himmelsk store).


I og med at jeg begynte marengsingen min klokka 11 på kvelden, kunne jeg også hente min kjære i byen klokken 02.00 fordi marengsene stod jo fremdeles i ovnen.... I say no more...

Den vakreste kjæresten jeg har var ganske fornøyd med innsatsen min, så jeg fikk skryt og klapp på valpehodet. Da var det verd alt strevet. (ikke vanskelig å blidgjøre)

Onsdag 2 desember

Fikk tilbake de to første eksamenene mine i Med 1 og 2.

Stod med glans, etter å ha forventet full stryk og halen mellom beina. Happy days. Feiret litt!

Tirsdag 8 desember

Jeg har vært i terapi også forresten!! Glemte nesten det..

Min kjære psykolog forteller meg at nå er det på tide å se frykten i hvitøyet, og oppgaven min denne uken er... hold dere fast.. tamtaram!

-Å la mannen ta ut av oppvaskmaskinen uten at jeg ser på

-Aldri vaske ting som har vært i oppvaskmaskin og står i skapet om igjen

-Ikke sjekke konstant at ting er rent og pent

-Ikke blåse i glass før jeg drikker av dem

-Ikke kommentere og diktere når mannen lager mat

Ha! Det er en GANSKE tung oppgave for meg faktisk. Jeg som alltid vasker ALT minst 2 ganger, sjekker at alt er reint hele tiden, og får noia av at mannen skal lage mat på egenhånd! Kjenner angsten bygge seg opp allerede faktisk. Nydelig.

Men.. HEY, jeg har jo et nyttårsløfte om å bli mer positiv innstilt til meg selv og andre(er riktignok ikke nyåret enda, men viktig å øve seg så man ikke får sjokk når man først setter i gang) Derfooor..gir jeg det et forsøk. Vil jo gjerne bli litt friskere.

Merker det kan bli en interessant uke...

så..

Endte det opp med at en av venninnene mine gadd å svare meg i går alikevel! flaks...


Så vi dro ut å spiste. Happy days!


Vil forresten informere de ansatte og ledelsen ved Big Horn at god butikk er ikke å plassere meg og Lisa på samme bord som et kjærestepar som hadde "Julebord" med seg selv i et lite hjørne.
De var fulle, høylytte og SNAKKET til oss.. Jeg er folkesky!! Brenn.
Vurderte å dra i gang et angstanfall med øyeblikkelig virkning...


Det endte med at jeg drakk en halv flaske hvitvin i stedet, og ble full..


Så da dro vi på et utested,tok masse bilder av hverandre, drakk frozen paradise og passet på at ingen andre snakket til oss.

Søte Lisa

Fulle meg

Fulle oss!

Jada..


Så gikk vi på do..

Tok bilde av meg ved det fine skiltet selv mens Lisa tisset...

Når klokken var kvart over tolv, var det stappfullt med illeluktende fulle julebordsgamliser på alle utestedene, og folkeallergien min slo inn for fullt. Bare å få kommet seg hjem og krype sammen i fosterstilling under dyna.

So long suckers!!

jada..alt ER magisk!

Dette har jeg tenkt på lenge altså. Var jo ikke så sikker på om denne blogginga var noe for meg, men så sitter jeg her, hjemme alene, og med alle tankene mine! Jeg gir det et forsøk.


Mariell sa det kunne være god terapi for meg. Mariell altså.. min kjære ME-rammede venninne. Hun er syk, ligger alltid i sengen. Når hun ikke bruker alle kreftene sine på drikke seg uanstendig full i helgene. Og når hun gjør det, sover hun en uke etterpå, så sliten blir hun. Helt sant.Hun er kul.

Uansett! Så mente hun det kunne være god terapi for meg å få ut tankene mine et sted. Inni hodet mitt har jeg en ørliten tendens til å gruble. På ALT. alltid.. er mye redd.


Jeg er alene hjemme i helga forresten. Mannen er i Oslo med guttungen. HAHAHA!

Det vil altså si at jeg kan gjøre hva jeg vil.. Så da sitter jeg altså inne, med gardinene trukket for og oppretter blogg! Så gal er jeg. 
Men kan informere om at jeg faktisk har spist 12  negerboller... er det lov å si? negerboller? Eller heter det noe annet. Det var forresten ikke de små ...negerbollene... heller. Men de store! De var borte på to timer. Spydde ikke.


Men jeg har faktisk prøvd å få til sosial aktivitet i helgen altså. Jeg går jo til psykolog en gang i uken, og hun forteller meg stadig at jeg må face my fears. Dvs at jeg må ut blandt folk, selv om jeg ikke alltid skjønner hvorfor.
SÅ.. I dag har jeg sendt mld til hele 3!! venninner og spurt om vi skal gå ut å spise i kveld. Det innebærer jo litt alkohol, og da blir den sosiale angsten lettere å mestre. Evt dømmekraften og all sunn fornuft forsvinner, og jeg skjønner ikke at jeg faktisk burde vært redd!


Har ikke fått noe svar fra dem da (nå lyver jeg, for hun ene svarte men hadde ikke råd) så krysser fingrene for at jeg kan være helt alene i kveld også.

Mannen ringte akkurat. Irriterende. Var jo midt inni bloggisen. Men han fortalte meg at han muligens har kjøpt julegave til meg. Så da ble jeg glad igjen! Juuulestemning altså..
Men så fortalte jeg ham om negerbollene jeg hadde spist, og så fant han det for godt å insinuere at jeg kom til å bli tykk. Brenn! Jeg la på.


Såå... det var det første blogginnlegget mitt.


Det mangler noe.. Bilder tror jeg.

Her er meg og Mariell. Har kun gamle bilder fordi jeg ikke har funnet helt utav mobilen enda. Meg til venstre, med fjortisstripa i håret!

Mariell og meg igjen.. fremdeles gamle bilder!

Sånn. Dette er meg for to år siden.

Stay tuned..