a song for a heart so big, God wouldn`t let it live...

...

I dag er det 9 år siden Gunnar Andreas dro fra oss.


Det føles som jeg så deg i går, sittende i sofaen med verdens største glis, etter å ha gjort et av dine mange pek. Øynene dine når du så på meg, så fulle av liv og kjærlige. Lyden av melding fra deg på min første Philips Diga gjorde at hjertet hoppet over mange hakk. Handa di som tok min første gangen vi gikk gjennom skogen i mørket på Vatnebu og du fortalte meg at jeg ikke trengte å være redd lengre.

Du var min første kjærlighet. Min første forelskelse.

1. april 2001, sent på kvelden. Jeg husker ikke så mye fra det som skjer men i politiradioen hører jeg det snakkes om en ulykke på Hurv i Froland. Allerede da vet jeg det. Jeg vet det er han. Fikk en melding tidligere på kvelden hvor det står han skal opp dit, og at han ikke har dekning på ei stund.

Kjører opp til Hurv for å se, det er bare 3 minutters biltur unna der jeg befant meg.
Hjertet banker helt ute av kontroll når vi runder siste svingen før broa. Ambulansene var enda ikke kommet, jeg kjenner igjen bilen. Den karakteristiske gule Opelen ligger opp ned i elva. Ambulansene kjører forbi bak meg. Alt går så sakte. Hendene mine knuger seg til rekkverket på broa, knoklene er hvite. Jeg hører at noen skriker, hjerteskjærende høyt. Det er meg som skriker, men jeg fatter det ikke for jeg føler jeg står ute av min egen kropp og ser på det som skjer. Ambulanser, kranbiler, hjertekompresjoner, mennesker, blod.
Eivind døde på stedet. Svein Roger fikk en knust kjeve. Affe knakk ryggen.


Det er alt jeg husker.


Så følger 4 lange dager med venting. Gunnar Andreas ligger i koma. Nyrene hans slutter etterhvert å fungere og alle indre organer shutter ned en etter en. 4 april orker ikke kroppen hans mer, og han får endelig hvile.


Han sa alltid han ikke kom til å bli 20. 17. april hadde han bursdag. Sin tyvende...