sliten..

Jula har virkelig tatt sitt innhugg i meg!
Er så sliten.
De siste dagene har det vært familieselskaper, byturer, sammenkomster, vennebesøk, skiturer, fødsler, kino osv osv.


Blir gal! Jeg liker ikke mennesker, og det virker som det aldri tar slutt.
Hele tiden må jeg konsentrere meg om å se bra ut, ikke søle, si de riktige ordene til de riktige tidspunkt, gi godt førsteinntrykk og smile.
Hjernen kverner rundt hva slags svar jeg kan gi om noen stiller meg et spørsmål, hva kan jeg si uten å virke frekk, overlegen, nedverdigende eller dum.
Stemmen inni hodet mitt på repeat: Ikke SØL! Ikke fikle med duken! Nå må du snart si noe, du har vært stille i ti minutter, folk tror du er rar! Slutt å snakk så høyt! Sa jeg noe galt? Hvorfor ser alle på meg? Har jeg noe i ansiktet. IKKE søl... Hold hendene stille! Følg med på hva de andre sier, ÅÅH, si noe smart da!!!


Svetten renner, hjertet hamrer som besatt, jeg er svimmel og det suser i hodet. Får som regel ikke med meg noenting av det som blir sagt og ender opp med å søle eller si noe upassende slik at alle ser på meg.


Derfor blir jeg fortere sliten enn andre. Ikke fysisk sliten, men psykisk. Hjernen jobber konstant på høygir, og det er fullstendig utmattende til tider.




Jeg gråter meg i søvn, og tårene slutter ikke å renne. Er så gåen! For normalt oppegående mennesker virker dette kanskje som en rolig normal jul, men for meg er det som å ha vært igjennom århundrets storm, og etter alle har fått sitt, står jeg igjen som en ribba kylling og bare ønsker å trekke dyna langt over hodet, være alene i mørket, og sove.


Siste kraftanstrengelse i morgen, med nyttårsaften hos våre venner. Er glad for at det ble hos dem i stedet for en stor fest med fremmedfolk, som min kjære egentlig hadde lyst til stakkar.. Men snill som han er bøyer han seg for mine behov!


Når jeg blir sliten, blir jeg ikke så hyggelig å være rundt. Jeg orker ikke holde maska intakt lengre, og når alle kan se hvordan jeg egentlig har det under maska, blir jeg redd. Når jeg blir redd, blir jeg sint, brysk, frekk og meget uhøflig, deretter blir jeg utrøstelig lei meg.


Takler overhodet ikke å ikke ha kontroll, når jeg blir sliten har jeg ikke kontroll på hva folk ser av den sårbare jenta inni meg, så jeg skyver dem vekk ved å være sint. Det er mitt forsvar.
Dette går nok mest utover min kjære, så jeg setter veldig pris på at han fremdeles holder ut med meg. Det må være uutholdelig og fryktelig slitsomt å være sammen med en som er psykisk syk. Følelsene mine løper løpsk, og alt han kan gjøre er å prøve å holde følge. Når jeg til sist er så utslitt som nå, kan han plukke opp restene av det som en gang var den blide sprudlende magiske jenta han en gang ble sammen med.


Er så redd for å ikke gjøre alle til lags. og i min streben etter å tilfredstille alle, er det nettopp dette jeg ikke får til. Klarer ikke leve opp til hverken mine egne eller andres behov!






Men seriøst...
Nå har det vært mange negative, triste innlegg på rad her.


Best å avslutte dette med en anbefaling om å se en av mine mest magiske filmer:


Mr. Magoriums Wonder Emporium


Denne får meg til å føle meg som ei lita jente igjen. Fantastisk.


"Do you see a sparkle?"

When all is said and done

Will we still feel pain inside?

Will the scars go away with night?

Try to smile for the morning light

It's like the best dream to have

Where everything is not so bad

Every tear is so alone

Like God himself is coming home to say

I, I can do anything

If you want me here

And I can fix anything

If you let me near

Where are those secrets now

That you're too scared to tell

I'd whisper them all aloud

So you can hear yourself

Green trees were the first sign

The deepest blue, the clearest sky

The silence came with the brightest eyes

And turned water into wine

The children ran to see

The parents stood in disbelief

And those who knew braced for the ride

The earth itself then came alive to say

I, I can do anything

If you want me here

And I can fix anything

If you let me near

Where are those secrets now

That you're too scared to tell

I whisper them all aloud

So you can hear yourself

I'm sorry I have to say it but you look like you're sad

Your smile is gone; I've noticed it bad

The cure is if you let in just a little more love

I promise you this, a little's enough

Med ønsker om et bekymringsfri, rolig og fredfylt nytt år til alle!!!










Skal tenke ut noen flotte nyttårsforsett til dere...i morgen:)