dark and twisty

Julestrie.... SINNSYKT glad det nærmer seg julaften nå. Jeg har handla siste rest av julegaver, ordna julestrømpe til mr. T,  bakt det jeg gidder av julekaker (resten bestilte jeg av min vakre mor) og handla inn mat og drikke til over nyttår! Har kjøpt finfiint juletre i dag også, og min kjære T hørte av vårt kjære vennepar at vi måtte akklimatisere juletreet et døgn før vi fikk det i hus og pynta det...
Så.. nå står det i boden og venter på å bli tatt inn i varmen og bli pynta fint i rødt og sølv.


Gleder meg som så sykt til julaften. Og så JEG da, som aldri gleder meg til noenting, og som er evig dark and twisty. Nyttårsforsettet mitt har begynt å kicke inn før tida tror jeg!




Jeg har allerede fått vite hva den nydeligste mannen i mitt liv har kjøpt i julegave til meg.
(fordi jeg ER nyskjerrig og må vite alt. Hvis ikke blir jeg sur.)


BERGANS JAKKE!!! 71 grader nord edition!


Har allerede bytta den 3 ganger. Hva da størrelse LARGE? takk for den...
Og blå? neida... den ser ikke ut som på bildet! den er i realiteten lilla.

Såå det ble den røde..

Matcher bedre til det superundertøyet jeg også får til jul

(ja.. jeg vet ALT jeg får til jul)
Pluss at rødfargen matcher bedre til mitt nyfarga hår! Jeg er jo et varmt menneske.(???) så må ha varme farger.


Well. Har vært hos frisøren i dag. Digg å ikke ha grønt hår lengre. Sliter faktisk litt på selvtilliten å se ut som grinchen over lengre tid.

Fint og oversiktelig bilde!

Det onde stebarnet mitt har vært hos oss i helgen. Han er virkelig en herlig krabat. Nyter at han fremdeles er ærlig og uskyldig i alt han gjør. Og han EIER ikke en bekymring i livet. (hvis du ser bort i fra hans bekymringer om hva han får til jul)

Og dette er forresten det han får til jul.. vel.. ikke akkurat dette. Faktisk et dyrere et. Bortskjemte barnet.

På toppen av ønskelisten hans stod forresten ikke TV, det fant vi på helt av oss selv...

På toppen av ønskelista hans stod det nemlig "Rosa bolle" (bolle med rosa melis, fordi rosa melis smaker bedre enn vanlig melis visstnok)

Så det fikk han jo....

Jeg kan ikke huske engang at livet var så lett og enkelt. Har jeg VÆRT så bekymringsfri? Så lett til sinns og happy shiny? Tror faktisk ikke det.

Jeg har alltid visst jeg har vært litt anderledes. Jeg var en tilsynelatende glad, oppegående, hyperaktiv lita guttejente, som utenpå fremstod som helt normal. Men inni meg var jeg redd, usikker og følte jeg aldri strakk til eller levde opp til forventninger.

Mitt første ordentlige angstanfall(som jeg kan huske) kom når jeg var 11. Det utartet seg kraftig, og fortsatte å komme regelmessig flere ganger om dagen og det endte med at jeg utviklet spiseforstyrrelser i form av at jeg ikke spiste noenting fordi jeg var livredd for å sette i halsen. Til og med mitt eget spytt klarte jeg ikke svelge fordi jeg trodde jeg kom til å dø av det.

Jeg kunne ikke spise noenting jeg tok på, blandt folk ble mat kastet eller gjemt i lomma for å skjule at jeg hadde disse behovene. Jeg vasket meg så ofte og grundig at jeg ikke hadde hud igjen på hendene. Alt var skittent og fullt av bakterier, og jeg gikk i konstant frykt for å smitte meg selv eller andre med noe dødelig. Fikk jevnlig hjemmebesøk av legen min, men ble ikke sendt i terapi før i voksen alder. De skjønte ikke hva det var, og trodde jeg kom til å vokse det av meg.

Min mor, min vakre vakre mor satt i timesvis for å få i meg ei halv skive brød, mens jeg skalv, svetta, gråt og ønsket meg bort.

Det kan ikke ha vært lett for henne å se minstemann i familien slite så mye.
Har så innmari dårlig samvittighet for alt hun og pappa har måttet gå igjennom for meg.. med meg..


Den gangen skjulte jeg det, fordi jeg ikke ville bli mobbet, eller sett ned på. Fordi man er "mindre verdt" som psykisk syk. Jeg lærte meg å leve med det i det skjulte. Mine uvaner ble godt innøvde rutiner og til slutt satt de så godt at ingen engang kunne merke det på daglig basis. Bortsett fra at jeg var sykelig tynn og bleik.


Mine godt innarbeidede rutiner har fulgt med meg i alle år. Jeg lærte meg på merkelig vis å leve med det.
Jeg er nå 25 år gammel og vasker meg 100 ganger bedre og oftere enn en gjennomsnitts nordmann. Jeg vasker alle tallerker, glass, kopper, kar, stekepanner, bestikk om igjen, selv om jeg vet det er reint.


Jeg har også sosial angst. Jeg vet ikke om det har noe sammenheng med tvangstankene, men den sosiale angsten hindrer meg i dagligdagse gjøremål som f.eks handle på butikken, ta buss, gå på kino osv.


I tilegg kommer panikkangsten min. Angsten som kommer fra ingenstedshen, og river meg ned i de mørkeste hjørnene i denne verden. Denne angsten er den værste, fordi jeg ikke kan unngå den. Den kommer om jeg vil eller ei. På natta mens jeg sover kommer den snikende under dyna, på dagen når jeg kjører bil kommer den kravlende under huden. Den når meg over alt, jeg kan ikke gjemme meg.
Og jeg har ikke sjans.
Så jeg overgir meg.


Dette er en liten bit av det jeg sliter med, men jeg er ikke lenger flau eller redd for å dele det med andre. Dette er ikke noe jeg skammer meg over lenger.




Tidligere har jeg prøvd forskjellige medisiner for å bli bedre. Har fått skrevet ut diverse legemidler som cipramil, cipralex, efexor osv.


Disse legemidlene gjør meg monoton og uten følelser. Det er ikke et menneske jeg ønsker å være. Da vil jeg heller ha muligheten til å kjenne glede og oppspilthet de få gangene jeg gjør det, og jeg vil også kjenne på de gangene det er vondt å puste, vondt å leve, selv om det kan være forferdelig vanskelig.


Har også fått sobril, vival og imovane for å hjelpe meg gjennom hverdagen, dette tar jeg heller ikke lenger, om ikke det er helt krise.






Jeg har troa på at jeg som menneske kan klare å overvinne dette uten tabletter, og legemiddelhjelp.
JEG er sterk nok, og sammen med min psykolog og min familie skal jeg klare det.

Mitt siste psykologbesøk før jul var på Tirsdag. Første hun spør om da jeg kommer til timen er hvordan jeg har hatt det siste uken.


Jeg har jo hatt det greit. Svaret er alltid "bra" eller "greit". Det er sjeldent bedre enn det. Ofte er det værre, men det sier jeg jo ikke til henne.


Det hender jeg lyver til psykologen min, hvorfor gjør jeg det???


Uansett. Jeg har det jo bra for tiden. Dagene går sin gang, kjæresten er hjemme fra jobb for julen, så får jo ikke lest så mye. Og får heller ikke min sårt trengte alenetid. Elsker å være alene. Bare meg og stillheten og tankene mine. Tror egentlig ikke det er så bra å være så glad i alenetida si som meg. Stortrives i eget selskap og jeg er min egen beste venn og den eneste jeg kan stole på 100%.


Men når min vakre kjære er hjemme, så er det egentlig veldig veldig deilig. Jeg føler meg trygg når jeg vet han er her. Han trenger ikke være i samme rom, bare han er her, så jeg vet han passer på meg om det skulle trengs.
For det trengs i blandt. Dagene har som sagt gått usedvanlig bra, men når kvelden kommer, og tankene strømmer på, er det ikke alltid like lett å være fanget i min kropp.


Tankene treffer meg ofte som et knyttneveslag i magen, det piper i hodet mitt, og trykket på hjernen føles uutholdelig. Angsten griper meg om hjertet og får det til å hoppe et par ekstra slag, og jeg begynner å svette. Det blir trangt i brystet, og vondt å puste. Da vet jeg at natten blir lang...