sove alene..

Jeg burde sove nå, men tør ikke. Er livredd for å legge meg. Har noen en drømmefanger til meg? Hva skjer om jeg aldri våkner igjen? Jeg vil ikke bli der, fanget i mitt værste mareritt..

Mitt drømmeland er mørkt og dystert. Her finnes hverken stjerner, regnbuer eller sukkerspinn. Det er ikke lys i horisonten.  Kun en uendelig lang øde landevei med tåke, lik og ravner. Bak tåken, i horisonten skimtes ruvende fjell med svart snø. Aske faller som grå fjær fra himmelen, det er iskaldt, og det finnes ingen kjærlighet. Bare meg.

Så jeg sovner ikke.

Det piper i hodet mitt, uutholdelig. Trykket i hjernen forsvinner aldri. Tankene lever sitt eget lille morbide liv, det er som om de ikke tilhører meg.
Hvor har jeg lært disse mørke ordene, hvor har jeg sett disse bisarre bildene? Maner jeg dem frem fra mitt eget mørke sinn? 
Stemmene i hodet skriker til meg.

Jeg sliter med å skille drøm fra virkelighet nå.
Angsten sitter klistret som et ekstra hudlag og det sitrer i hele kroppen. Ut i fingertuppene og helt inn i margen. Det krafser under huden, jeg kan høre det, kjenne det.  

Får ikke puste. 

Hver eneste kroppsdel er anspent, hjertet hamrer.
Så høyt.

Hjertelyd i hele rommet, som om det kommer utenfra. Som om det kommer til å sprenge.
Holder meg for ørene!

Skiller ikke lenger mellom drøm og virkelighet.

Griper etter lysbryteren..

Det er mørkt uansett.

I'm still afraid, to be alone

Wish that the moon would follow me home

I leave the light on

Yeah, I leave that light on

I ain't that bad, I'm just messed up

I ain't that sad, but I'm sad enough

'Cause I wanna love

I wanna live

No, I don't know much about it

And I never did

I don't know what to do

Can the damage be undone?

I swore to God that I'd never be

What I've become

oueppa!

Hjemme alene, Cougar town og Vampire diaries. Grønn te. Genialt.


Skulle igrunn fått lagt ut bildene jeg tok i jula, men får ikke til å laste opp bildene fra mobilen, så får ha det til gode.


I dag føler jeg meg ganske bra, vært hos psyk to dager på rad nå, og fått letta sinnet! I dag var jeg der for å ha et slags formøte til den billedterapigruppa jeg skal være med i. Det blir jo helt fantastisk. Ingenting jeg har mer lyst til enn å sitte i en stor gruppe, male og drodle litt, for så å vise det frem og fortelle hvilke følelser som ligger bak........ OMG! brenn...

NEIDA! Jeg er positiv!!


Det vi kom frem til i dag er at jeg målsetningen min for gruppearbeid skal være relasjonen min til andre mennesker. Hvordan skal jeg forholde meg til andre uten å være redd for deres reaksjoner. Jeg skal ikke legge meg flat lengre for å tilfredsstille andre, jeg skal være meg selv, med egne tanker, følelser og meninger.
Og jeg skal si i mot folk når jeg er uenig, ikke lenger krype for folk for å unngå konflikt, og si ifra når jeg blir behandlet urettferdig.




Haha.. JEG skal si til mennsker hva jeg mener,tenker og føler, UTEN å tenke på å deres følelser og reaksjon. Og om de hater meg etterpå skal jeg lære meg å leve med det.


Jeg liker jo ikke mennesker så er vel bare rett og rimelig om jeg får litt hat tilbake. Er bare redd for å slippe ut for mye, må jo liksom klare å ha høflig begrensning og ikke fortelle alle dumme dumme mennesker der ute at de er irriterende og ikke eier snev av intelligens og at de for min del bare kan gå å legge seg.


Er mest redd for å komme i gruppe med folk som faktisk er FRISKERE enn meg. Fytti, tenk om jeg blir den i gruppa som er sykest på sinnet......
Kan aldri tro det, men det kommer jo uansett til å vippe en av to veier:

1. Jeg er den psykeste, og de andre i "klassen" kommer til å peke på meg og le!

2. Jeg er ikke den psykeste, og kommer til å peke å le av de som er sykere enn meg (inni meg vel og merke. Iallefall inntil jeg har lært hvordan si det jeg tenker og føler om andre).


Dette blir vilt.


Godt jeg kan prøve meg med et begrenset antall mennesker først.

hvor er du hen når du forsvinner

om det bare aldri ble morgen

englefjes ingen vinger

danser bak lukkede øyne

søndag morgen

natten gir meg ikke fred

treg start...

Så da er altså 2010 offisielt i gang.


På søndag forsvant siste rest av julegodteri ut av huset (ned i min mage vel og merke). Borte er det iallefall! Slipper å tenke på at det er godteri rundt forbi, har jo vært å handla kun sunne ting til min nye tilværelse som helsefreak og positiv!
Har vært å gått tur med Sabrina og lille Tika to morgener på rad nå, og håper å fortsette med det. I går var jeg tilogmed på Spenst  for første gang på lenge. Hvis det fortsetter slik, øker nok serotoninnivået betraktelig med tiden. I need it!


Psykologtimen i dag var hard, men deilig. Julen har vært mer slitsom enn jeg trodde den skulle bli, og da er det en utrolig lettelse å endelig kunne være tilbake hos Ms.Shrink, slippe alle tårene ut, og bare kunne snakke om hva jeg tenker og føler uten at noen dømmer meg, eller blir lei av å høre på.


Så nå er alle ark blanke, og jeg starter på ny frisk. Skal jobbe meg ut av tristheten, lære meg å være i mine egne følelser, og lære meg å si det jeg tenker og føler til andre, uten å være redd for deres reaksjon.
Jeg må være meg selv, og respektere meg selv. Jeg må stå for det jeg mener, og si ifra når folk prøver å kjøre over meg og gjøre deres følelser til mine. Hater å skuffe folk, og hater at folk er sinte på meg, derfor bøyer jeg meg alltid.
Det føles så ofte som at det er riktig, at de har selvfølgelig rett, og jeg feil så hvorfor skal jeg si imot dem?
Hvorfor skulle noe av det jeg sier telle?


Æsj, høres ut som jeg har en forferdelig holdning til meg selv. Sånn "stakkars meg, unnskyld for at jeg lever holdning".
Det har jeg altså ikke, har bare lært meg til å bøye meg for andres meninger bestandig.
Liker ikke når folk krangler med meg, eller blir sint på meg fordi jeg har gjort eller sagt i mot.
Derfor lar jeg være, og unngår konflikter. Er ofte den som kommer krabbende til korset og ber om unnskyldning for ting, fordi jeg ikke tåler at folk er sinte på meg. Hater amper stemning mer enn noe annet...


Uansett, så er jeg på riktig vei. Jeg er sliten, og det kommer til å ta tid før jeg er på topp. Vil kalle det en treg start. Treg men god!


Frk.Positiv is here to stay!


Ja, min kjære herr T. Du leste riktig. POSITIV!
Du tror det nok ikke, men jeg ER virkelig og oppriktig glad for at du har fått deg en sånn fin ny jobb. Jeg ER stolt av å ha en kjæreste som er så fantastisk flink i alt han gjør at han allerede etter to tre måneder i ny jobb stiger to tre hakk opp i gradene.
Jeg setter veldig pris på alle de små tingene du gjør for meg, fordi jeg er så hemmet i min hverdag at den minste ting som å gå ut med søpla, eller stå i kø for å kjøpe sjokolade på kinoen kan være vanskelig.
Vet jeg burde vært flinkere til å vise at jeg bryr meg om de tingene som er viktig for deg. Vil du skal vite at jeg bryr meg, og at jeg er stolt av deg min vakre.


Sist, men for all del ikke minst; JA.. bilen din ER fin og jeg elsker den... :):):)


Elsker deg også..

wow..Dagens dose nøttpøtting..


Nå skal jeg lese litt på fordøyelsesystmet. På tide å manne meg opp til eksamen i februar.

nyttårsforsett!

1. Bli et positivt menneske igjen!
2. Døgnrytme, rutiner og trening må bli bedre!
3. Bedre struktur på eksamenslesingen!


Når jeg tenker meg om burde det stå BLI FRISK på toppen av lista. Men det har jeg tenkt å bli uansett, så jeg lar faktisk være å skrive det som et nyttårsforsett.
Jeg har jo blitt mye bedre, og jeg ser på julen som et minor setback fordi det er ekstremt mange sosiale utskeielser, og man kan ikke forvente at jeg skal komme igjennom det fullstendig helskinnet riktig enda.


Mine håp for 2010 er at jeg skal bli en mer sosial person, som orker å stå opp om morgenen med et hyggelig smil om munnen og være det positive, hyggelige, overaktive vesenet jeg VET finnes inni der og kjemper for å komme ut.
På samme tiden ifjor var jeg ute å gikk klokken 0600 hver eneste morgen uansett kulde. Jeg trente MINST en gang om dagen. Jobbet 8-10 timer hver eneste dag, og hadde fremdeles overskudd igjen på slutten av dagen til å treffe venner å være sosial.


Så gikk jeg på en smell, burde skjønt at det ikke går an å jobbe SÅ mye og trene SÅ mye som jeg gjorde en stund. Det finnes visstnok en gylden middelvei mellom sånn jeg var da, og sånn jeg er nå. Den veien skal jeg finne.


Gleder meg ustyrtelig!


Et nytt år er her.. og jeg skal overvinne mine egne tanker, skal bryte selvpåførte mønstre, og jeg skal kjempe for å bli et bedre menneske!


Velkommen til 2010!

sliten..

Jula har virkelig tatt sitt innhugg i meg!
Er så sliten.
De siste dagene har det vært familieselskaper, byturer, sammenkomster, vennebesøk, skiturer, fødsler, kino osv osv.


Blir gal! Jeg liker ikke mennesker, og det virker som det aldri tar slutt.
Hele tiden må jeg konsentrere meg om å se bra ut, ikke søle, si de riktige ordene til de riktige tidspunkt, gi godt førsteinntrykk og smile.
Hjernen kverner rundt hva slags svar jeg kan gi om noen stiller meg et spørsmål, hva kan jeg si uten å virke frekk, overlegen, nedverdigende eller dum.
Stemmen inni hodet mitt på repeat: Ikke SØL! Ikke fikle med duken! Nå må du snart si noe, du har vært stille i ti minutter, folk tror du er rar! Slutt å snakk så høyt! Sa jeg noe galt? Hvorfor ser alle på meg? Har jeg noe i ansiktet. IKKE søl... Hold hendene stille! Følg med på hva de andre sier, ÅÅH, si noe smart da!!!


Svetten renner, hjertet hamrer som besatt, jeg er svimmel og det suser i hodet. Får som regel ikke med meg noenting av det som blir sagt og ender opp med å søle eller si noe upassende slik at alle ser på meg.


Derfor blir jeg fortere sliten enn andre. Ikke fysisk sliten, men psykisk. Hjernen jobber konstant på høygir, og det er fullstendig utmattende til tider.




Jeg gråter meg i søvn, og tårene slutter ikke å renne. Er så gåen! For normalt oppegående mennesker virker dette kanskje som en rolig normal jul, men for meg er det som å ha vært igjennom århundrets storm, og etter alle har fått sitt, står jeg igjen som en ribba kylling og bare ønsker å trekke dyna langt over hodet, være alene i mørket, og sove.


Siste kraftanstrengelse i morgen, med nyttårsaften hos våre venner. Er glad for at det ble hos dem i stedet for en stor fest med fremmedfolk, som min kjære egentlig hadde lyst til stakkar.. Men snill som han er bøyer han seg for mine behov!


Når jeg blir sliten, blir jeg ikke så hyggelig å være rundt. Jeg orker ikke holde maska intakt lengre, og når alle kan se hvordan jeg egentlig har det under maska, blir jeg redd. Når jeg blir redd, blir jeg sint, brysk, frekk og meget uhøflig, deretter blir jeg utrøstelig lei meg.


Takler overhodet ikke å ikke ha kontroll, når jeg blir sliten har jeg ikke kontroll på hva folk ser av den sårbare jenta inni meg, så jeg skyver dem vekk ved å være sint. Det er mitt forsvar.
Dette går nok mest utover min kjære, så jeg setter veldig pris på at han fremdeles holder ut med meg. Det må være uutholdelig og fryktelig slitsomt å være sammen med en som er psykisk syk. Følelsene mine løper løpsk, og alt han kan gjøre er å prøve å holde følge. Når jeg til sist er så utslitt som nå, kan han plukke opp restene av det som en gang var den blide sprudlende magiske jenta han en gang ble sammen med.


Er så redd for å ikke gjøre alle til lags. og i min streben etter å tilfredstille alle, er det nettopp dette jeg ikke får til. Klarer ikke leve opp til hverken mine egne eller andres behov!






Men seriøst...
Nå har det vært mange negative, triste innlegg på rad her.


Best å avslutte dette med en anbefaling om å se en av mine mest magiske filmer:


Mr. Magoriums Wonder Emporium


Denne får meg til å føle meg som ei lita jente igjen. Fantastisk.


"Do you see a sparkle?"

When all is said and done

Will we still feel pain inside?

Will the scars go away with night?

Try to smile for the morning light

It's like the best dream to have

Where everything is not so bad

Every tear is so alone

Like God himself is coming home to say

I, I can do anything

If you want me here

And I can fix anything

If you let me near

Where are those secrets now

That you're too scared to tell

I'd whisper them all aloud

So you can hear yourself

Green trees were the first sign

The deepest blue, the clearest sky

The silence came with the brightest eyes

And turned water into wine

The children ran to see

The parents stood in disbelief

And those who knew braced for the ride

The earth itself then came alive to say

I, I can do anything

If you want me here

And I can fix anything

If you let me near

Where are those secrets now

That you're too scared to tell

I whisper them all aloud

So you can hear yourself

I'm sorry I have to say it but you look like you're sad

Your smile is gone; I've noticed it bad

The cure is if you let in just a little more love

I promise you this, a little's enough

Med ønsker om et bekymringsfri, rolig og fredfylt nytt år til alle!!!










Skal tenke ut noen flotte nyttårsforsett til dere...i morgen:)

dark and twisty

Julestrie.... SINNSYKT glad det nærmer seg julaften nå. Jeg har handla siste rest av julegaver, ordna julestrømpe til mr. T,  bakt det jeg gidder av julekaker (resten bestilte jeg av min vakre mor) og handla inn mat og drikke til over nyttår! Har kjøpt finfiint juletre i dag også, og min kjære T hørte av vårt kjære vennepar at vi måtte akklimatisere juletreet et døgn før vi fikk det i hus og pynta det...
Så.. nå står det i boden og venter på å bli tatt inn i varmen og bli pynta fint i rødt og sølv.


Gleder meg som så sykt til julaften. Og så JEG da, som aldri gleder meg til noenting, og som er evig dark and twisty. Nyttårsforsettet mitt har begynt å kicke inn før tida tror jeg!




Jeg har allerede fått vite hva den nydeligste mannen i mitt liv har kjøpt i julegave til meg.
(fordi jeg ER nyskjerrig og må vite alt. Hvis ikke blir jeg sur.)


BERGANS JAKKE!!! 71 grader nord edition!


Har allerede bytta den 3 ganger. Hva da størrelse LARGE? takk for den...
Og blå? neida... den ser ikke ut som på bildet! den er i realiteten lilla.

Såå det ble den røde..

Matcher bedre til det superundertøyet jeg også får til jul

(ja.. jeg vet ALT jeg får til jul)
Pluss at rødfargen matcher bedre til mitt nyfarga hår! Jeg er jo et varmt menneske.(???) så må ha varme farger.


Well. Har vært hos frisøren i dag. Digg å ikke ha grønt hår lengre. Sliter faktisk litt på selvtilliten å se ut som grinchen over lengre tid.

Fint og oversiktelig bilde!

Det onde stebarnet mitt har vært hos oss i helgen. Han er virkelig en herlig krabat. Nyter at han fremdeles er ærlig og uskyldig i alt han gjør. Og han EIER ikke en bekymring i livet. (hvis du ser bort i fra hans bekymringer om hva han får til jul)

Og dette er forresten det han får til jul.. vel.. ikke akkurat dette. Faktisk et dyrere et. Bortskjemte barnet.

På toppen av ønskelisten hans stod forresten ikke TV, det fant vi på helt av oss selv...

På toppen av ønskelista hans stod det nemlig "Rosa bolle" (bolle med rosa melis, fordi rosa melis smaker bedre enn vanlig melis visstnok)

Så det fikk han jo....

Jeg kan ikke huske engang at livet var så lett og enkelt. Har jeg VÆRT så bekymringsfri? Så lett til sinns og happy shiny? Tror faktisk ikke det.

Jeg har alltid visst jeg har vært litt anderledes. Jeg var en tilsynelatende glad, oppegående, hyperaktiv lita guttejente, som utenpå fremstod som helt normal. Men inni meg var jeg redd, usikker og følte jeg aldri strakk til eller levde opp til forventninger.

Mitt første ordentlige angstanfall(som jeg kan huske) kom når jeg var 11. Det utartet seg kraftig, og fortsatte å komme regelmessig flere ganger om dagen og det endte med at jeg utviklet spiseforstyrrelser i form av at jeg ikke spiste noenting fordi jeg var livredd for å sette i halsen. Til og med mitt eget spytt klarte jeg ikke svelge fordi jeg trodde jeg kom til å dø av det.

Jeg kunne ikke spise noenting jeg tok på, blandt folk ble mat kastet eller gjemt i lomma for å skjule at jeg hadde disse behovene. Jeg vasket meg så ofte og grundig at jeg ikke hadde hud igjen på hendene. Alt var skittent og fullt av bakterier, og jeg gikk i konstant frykt for å smitte meg selv eller andre med noe dødelig. Fikk jevnlig hjemmebesøk av legen min, men ble ikke sendt i terapi før i voksen alder. De skjønte ikke hva det var, og trodde jeg kom til å vokse det av meg.

Min mor, min vakre vakre mor satt i timesvis for å få i meg ei halv skive brød, mens jeg skalv, svetta, gråt og ønsket meg bort.

Det kan ikke ha vært lett for henne å se minstemann i familien slite så mye.
Har så innmari dårlig samvittighet for alt hun og pappa har måttet gå igjennom for meg.. med meg..


Den gangen skjulte jeg det, fordi jeg ikke ville bli mobbet, eller sett ned på. Fordi man er "mindre verdt" som psykisk syk. Jeg lærte meg å leve med det i det skjulte. Mine uvaner ble godt innøvde rutiner og til slutt satt de så godt at ingen engang kunne merke det på daglig basis. Bortsett fra at jeg var sykelig tynn og bleik.


Mine godt innarbeidede rutiner har fulgt med meg i alle år. Jeg lærte meg på merkelig vis å leve med det.
Jeg er nå 25 år gammel og vasker meg 100 ganger bedre og oftere enn en gjennomsnitts nordmann. Jeg vasker alle tallerker, glass, kopper, kar, stekepanner, bestikk om igjen, selv om jeg vet det er reint.


Jeg har også sosial angst. Jeg vet ikke om det har noe sammenheng med tvangstankene, men den sosiale angsten hindrer meg i dagligdagse gjøremål som f.eks handle på butikken, ta buss, gå på kino osv.


I tilegg kommer panikkangsten min. Angsten som kommer fra ingenstedshen, og river meg ned i de mørkeste hjørnene i denne verden. Denne angsten er den værste, fordi jeg ikke kan unngå den. Den kommer om jeg vil eller ei. På natta mens jeg sover kommer den snikende under dyna, på dagen når jeg kjører bil kommer den kravlende under huden. Den når meg over alt, jeg kan ikke gjemme meg.
Og jeg har ikke sjans.
Så jeg overgir meg.


Dette er en liten bit av det jeg sliter med, men jeg er ikke lenger flau eller redd for å dele det med andre. Dette er ikke noe jeg skammer meg over lenger.




Tidligere har jeg prøvd forskjellige medisiner for å bli bedre. Har fått skrevet ut diverse legemidler som cipramil, cipralex, efexor osv.


Disse legemidlene gjør meg monoton og uten følelser. Det er ikke et menneske jeg ønsker å være. Da vil jeg heller ha muligheten til å kjenne glede og oppspilthet de få gangene jeg gjør det, og jeg vil også kjenne på de gangene det er vondt å puste, vondt å leve, selv om det kan være forferdelig vanskelig.


Har også fått sobril, vival og imovane for å hjelpe meg gjennom hverdagen, dette tar jeg heller ikke lenger, om ikke det er helt krise.






Jeg har troa på at jeg som menneske kan klare å overvinne dette uten tabletter, og legemiddelhjelp.
JEG er sterk nok, og sammen med min psykolog og min familie skal jeg klare det.

Mitt siste psykologbesøk før jul var på Tirsdag. Første hun spør om da jeg kommer til timen er hvordan jeg har hatt det siste uken.


Jeg har jo hatt det greit. Svaret er alltid "bra" eller "greit". Det er sjeldent bedre enn det. Ofte er det værre, men det sier jeg jo ikke til henne.


Det hender jeg lyver til psykologen min, hvorfor gjør jeg det???


Uansett. Jeg har det jo bra for tiden. Dagene går sin gang, kjæresten er hjemme fra jobb for julen, så får jo ikke lest så mye. Og får heller ikke min sårt trengte alenetid. Elsker å være alene. Bare meg og stillheten og tankene mine. Tror egentlig ikke det er så bra å være så glad i alenetida si som meg. Stortrives i eget selskap og jeg er min egen beste venn og den eneste jeg kan stole på 100%.


Men når min vakre kjære er hjemme, så er det egentlig veldig veldig deilig. Jeg føler meg trygg når jeg vet han er her. Han trenger ikke være i samme rom, bare han er her, så jeg vet han passer på meg om det skulle trengs.
For det trengs i blandt. Dagene har som sagt gått usedvanlig bra, men når kvelden kommer, og tankene strømmer på, er det ikke alltid like lett å være fanget i min kropp.


Tankene treffer meg ofte som et knyttneveslag i magen, det piper i hodet mitt, og trykket på hjernen føles uutholdelig. Angsten griper meg om hjertet og får det til å hoppe et par ekstra slag, og jeg begynner å svette. Det blir trangt i brystet, og vondt å puste. Da vet jeg at natten blir lang...

la meg synge deg stille sanger..

Hater å ha det sånn jeg har det nå.


Prøver å legge meg, er så sliten. Men i senga er det kun meg. Selv om mannen ligger ti cm unna, er det kun meg. Meg og hjertet mitt som banker, høyt og ukontrollerbart. Susinga i ørene som ikke forsvinner, svimmelheten, hodeverken, kvalmen, svetten i hendene. Meg og tankene mine.


De uvirkelige tankene mine om ting som ikke er. Tankene mine om ting som for andre synes uviktige, tåpelige, forvridde, morbide og uekte. For meg er de ekte. Og uutholdelige.

Det trykker i brystet, jeg får ikke puste. Angsten strekker ut den kalde klamme hånda si og griper min.


Jeg reiser meg fort opp i senga. Må ut! Får ikke puste!!
Prøver å snike meg ut, så stille som ei mus. Vil ikke vekke han. Han får ikke se meg sånn, ikke nå. Han forstår ikke.
Han pleier å legge armen rundt meg å si: "det er ikke farlig jenta mi, jeg passer på deg."


Hva vet han om at det ikke er farlig? For meg er det ekte.


Tror jeg dør. Får ikke puste.


Vil skrike, gråte og være redd i mammas armer, som da jeg var liten.
Hun pleide å kile meg på ryggen og synge for meg. Gode mamman min.


Det er så vondt å puste.